Grå mus.

Jeg er en grå mus. Det er en idè som formet seg i løpet av barneskolen. Et barn av janteloven kan man si. Ikke skill deg ut - for da kan du komme i skytsilden som består av "uskyldige" kommentarer fra klassekamerater. Klarer du ikke å følge med på hva de mest populære går i? - Kjør safe, og bare ikke bli lagt merke til. Det vil ikke si at jeg ikke forsøkte. Jeg ville bli godtatt, opphøyd og høyt aktet som de fleste andre. Jeg var ikke unik, ingen Mary Sue med spesielle evner.
 
Men hva som var rett og galt satt godt. Rettferdigheten. Man hører på læreren og man skulker ikke. Ikke slå andre hvis ikke de fortjener det, jeg var ingen (engel), og vær snill mot alle. Det siste var noe jeg ikke fikk til alltid, dels på grunn av hva jeg trodde forventes av meg, og det faktum at jeg ikke er perfekt. Det er en del jeg angrer på, og en del jeg er stolt av. Angrer: Måten jeg taklet situasjonen når en gutt jeg ikke likte spurte om vi skulle danse på festene på slutten av barneskolen. Noen ganger sa jeg nei, andre ganger viste jeg klart misnøyen min mens vi danset (skammer meg over det). Stolt: Da jeg truet noen gutter med en svær spade i sandkassa da de plaget en annen gutt med minoritetsbakgrunn, som var underforstått en del av mobbingen. Dette var rundt 4 klasse.
 
Men hvorfor er slike ting viktige for meg nå? Da jeg jobbet i flere barnehager for litt over et år siden, brukte jeg mye tid på å tenke tilbake til min egen tid i barnehagen og på barneskolen da jeg selv var liten. Det var så trist at de tingene som var så levende og i nuet for disse barna, var noe som var langt forbi for meg, og noe jeg knapt nok kunne huske noe av. Tenk at noe som former deg såppass mye som et menneske i barndommen, blir borte så fort?

Jeg vil fortsatt kalle meg selv som en grå mus innerst inne, men jeg forsøker å gjemme det ved å ha på meg klær i artige farger og med morsomme motiver - tynne lag med farge som skal dekke over alt det som er kjedelig og grått.